Stå opp, måle blodsukker, vurdere, vurdere, vurdere...

Man står opp, måler blodsukkeret og får opp resultatet. 5,4 i dag. Steller seg og skal spise frokost; 1 brødskive med kjøttpålegg og grønnsaker og ett glass juice. Alt er som vanlig. Vurdere hva man skal gjøre de neste timene; er det noe som vil føre til at blodsukkeret kan stige eller synke mer enn normalt? Tror ikke det. Vurderer og bruker tid for å finne den riktige insulindosen. Setter de "vanlige" 3 enhetene. Venter 2 timer for å se om insulinen har startet fungere, det har den, men fortsatt for tidlig å si noe om hvordan blodsukkeret kommer til å utarte seg ettersom insulinen akkurat har startet å fungere i kroppen min. Mye å tenke på, mye og vurdere; alt som hos andre går på automatikk må jeg bruke tid for å vurdere for å få best mulig behandling. Det er slitsomt! Denne dagen var ikke alt som normalt og blodsukkeret ble for høyt, satt litt mer insulin og blodsukkeret ble for lavt, ingen logisk forklaring på hvorfor blodsukkeret er som det er i dag. Ingen infeksjoner, ikke noe stress, likevel uforklarlig svingende blodsukker; ikke helt unormalt. Hvis man tenker over alt man gjør og hva man skal gjøre i løpet av en dag så vil man innse at det tar tid. Det tar tid å skulle vurdere hva man skal gjøre de neste 4 timene og hva man har gjort i forkant for å finne insulindose. Det er slitsomt, bare ta en dag å prøv selv.

Jon Haug snakker i sin doktorgradsavhandling om reguleringsoppgaven og at noen av disse mekanismene som kroppen til vanlig tar seg av er mulig å gjøre selv når kroppen ikke klarer å vurdere dette selv, her under karbohydratvurdering og fysisk aktivitet. Haug mener at det er svært vanskelig og komplisert å utvikle disse reguleringsmekanismene til noe som skal inngå i vår hverdag. Det er vanskelig å skulle gjøre det kroppen har gjort tidligere, på samme nivå som kroppen tidligere gjorde. Vil det dermed si at det er så og si umulig å leve et liv med diabetes som "normalt"? Eller kan man klare til ett gitt nivå å ta over dette reguleringssystemet slik at man unngår de verste tilfellene med høyt og lavt blodsukker? Er diabetes en kronisk fysisk sykdom, eller er den så vell en kronisk psykisk sykdom?

Diabetes i kropp og sinn

"Det er et stort og udekket behov. Den psykologiske effekten av sykdommen er ikke vektlagt nok. Derfor tror jeg det er viktig å se på psykologien som uløselig knyttet til sykdommen, og ikke som en negativ følgesykdom." sier Haug.

Dr.philos og spesialist i klinisk psykologi Jon Haug har skrevet sin doktorgradsavhandling om "diabetes i kropp og sinn". Her ser han på de psykoligiske effektene av å ha en kronisk sykdom, og hvordan man skal ta tak i dette. Han har også vært kursholder for kurskonseptet "Diabetisk slitenhet"; et kurskonsept som omhandler slitenheten av å ha hatt diabetes i minimum 20-25 år. Haug er en av dem som har fått psykisk helse på dagsorden når det gjelder diabetes. Så da er spørsmålet om man skal snakke om den psykiske helsen som en senkomplikasjon eller ikke? Er diabetisk slitenhet en senkomplikasjon eller ikke? Det må mer kunnskap og fokus på den psykiske biten av å ha en kronisk sykdom, og den må komme fort. Får vi se endringer i den nye regjeringen eller vil det ikke blir noen forskjell? Det er bare å vente og se, og kjempe for det vi ønsker!