Det å ha diabetes er ganske slitsomt. Det sliter både fysisk og psykisk. Så hvordan kan man bruke sosiale media for å fremme dette fagområdet? Det er ikke lett å si. Det er vanskelig å si hvordan man kan bruke det, og det er vanskelig å si hva som eventuelt kan være effekten av dette. Det som jeg tenker er viktigst er å bruke sosiale media for å nå de rette personene og instansene, for å fremme mine synspunkt i hvordan det er å leve med denne kroniske sykdommen og for at andre skal få opp øynene for hvordan dagene er. Så hvordan skal jeg bruke disse mediene for å fremme viktigheten av det å ha psykiske utfordringer å ha diabetes?
Jeg tenker at ved å fortsette med å skrive om disse temaene, som ofte er tabubelagt, vil jeg kunne få noen flere til å få øynene opp for hvor aktuelt dette kan være. Det er derfor viktig å fortsette informere om det som ellers ikke blir informert så mye om, og dette vil jeg gjøre gjennom sosiale media; som blogg og twitter.
Man må være bevist på hvordan man kan bruke sosiale media, og hvordan vi skal bruke det i hvilke situasjoner. Det er ikke alle situasjoner man kan skrive om, det er situasjoner som man må handle på andre måter. Det som er viktig er å tenke gjennom hva vi gjør, når vi gjør det og hvordan! Når man har tenkt gjennom dette kan man begynne tenke gjennom hvordan vi skal samhandle med andre mennesker når vi er i 2013. Vi må nok begynne tenke hvordan vi kommuniserer og tenke gjennom om vi kan endre dette. Kanskje er det sosiale media som er den nye hverdagen, kanskje er det ikke det. Dette vet vi ikke før vi har prøvd. Jeg ønsker å prøve, jeg ønsker å se om man kan få frem noen synspunkt vi tidligere ikke har fått frem og tidligere ikke fått aksept for. Jeg synes det er viktig å få disse temaene på dagsorden, og jeg tror at måten å få dette til på er ved å bruke andre media enn vi tidligere har brukt. Jeg er villig til å prøve!
Å leve livet med type 1 diabetes
fredag 8. november 2013
søndag 3. november 2013
Jeg håper!
16.oktober i år ble det regjeringsskifte og vi fikk en blå-blå-regjering. Det som blir spennende å se er hvordan hverdagen for oss med en kronisk sykdom blir å utvikle seg og om det blir til det bedre eller verre.
På diabetes.no står det:
På diabetes.no står det:
"I den politiske plattformen som utgjør grunnlaget for den nye regjeringens arbeid, trekkes sykdommer knyttet til levevaner frem som en stor utfordring for både helsetjenesten og samfunnet. Regjeringen skriver at samfunnet må gjøre det enklere for den enkelte å ta gode helsevalg, samtidig som man må ta mer ansvar for egen helse. Folkehelse skal veies opp mot den enkeltes valgfrihet."
Videre i samme artikkel står det hva dette innebærer, der i blant forebygging og ny nasjonal plan/strategi. Dette er jo vel og bra det, men hva med oss med type 1-diabetes og hva med den psykiske biten? Hva ville blitt resultatet hvis den nye regjeringen i tillegg til å ha fokus på forebygging og nasjonal plan hadde hatt fokus på den psykiske biten og bedret muligheten for å få hjelp med de psykiske komplikasjonene som kan oppstå ved å ha en kronisk sykdom? Det er vel ikke noe annet å gjøre enn og vente. Vi får se hva som skjer og vi vil bruke de neste fire årene til å se om dette er til det bedre eller det verre for oss, i mellomtiden er det bare å krysse fingrene for at det man ønsker oppnås. Jeg håper!
tirsdag 22. oktober 2013
Stå opp, måle blodsukker, vurdere, vurdere, vurdere...
Man står opp, måler blodsukkeret og får opp resultatet. 5,4 i dag. Steller seg og skal spise frokost; 1 brødskive med kjøttpålegg og grønnsaker og ett glass juice. Alt er som vanlig. Vurdere hva man skal gjøre de neste timene; er det noe som vil føre til at blodsukkeret kan stige eller synke mer enn normalt? Tror ikke det. Vurderer og bruker tid for å finne den riktige insulindosen. Setter de "vanlige" 3 enhetene. Venter 2 timer for å se om insulinen har startet fungere, det har den, men fortsatt for tidlig å si noe om hvordan blodsukkeret kommer til å utarte seg ettersom insulinen akkurat har startet å fungere i kroppen min. Mye å tenke på, mye og vurdere; alt som hos andre går på automatikk må jeg bruke tid for å vurdere for å få best mulig behandling. Det er slitsomt! Denne dagen var ikke alt som normalt og blodsukkeret ble for høyt, satt litt mer insulin og blodsukkeret ble for lavt, ingen logisk forklaring på hvorfor blodsukkeret er som det er i dag. Ingen infeksjoner, ikke noe stress, likevel uforklarlig svingende blodsukker; ikke helt unormalt. Hvis man tenker over alt man gjør og hva man skal gjøre i løpet av en dag så vil man innse at det tar tid. Det tar tid å skulle vurdere hva man skal gjøre de neste 4 timene og hva man har gjort i forkant for å finne insulindose. Det er slitsomt, bare ta en dag å prøv selv.
Jon Haug snakker i sin doktorgradsavhandling om reguleringsoppgaven og at noen av disse mekanismene som kroppen til vanlig tar seg av er mulig å gjøre selv når kroppen ikke klarer å vurdere dette selv, her under karbohydratvurdering og fysisk aktivitet. Haug mener at det er svært vanskelig og komplisert å utvikle disse reguleringsmekanismene til noe som skal inngå i vår hverdag. Det er vanskelig å skulle gjøre det kroppen har gjort tidligere, på samme nivå som kroppen tidligere gjorde. Vil det dermed si at det er så og si umulig å leve et liv med diabetes som "normalt"? Eller kan man klare til ett gitt nivå å ta over dette reguleringssystemet slik at man unngår de verste tilfellene med høyt og lavt blodsukker? Er diabetes en kronisk fysisk sykdom, eller er den så vell en kronisk psykisk sykdom?
Jon Haug snakker i sin doktorgradsavhandling om reguleringsoppgaven og at noen av disse mekanismene som kroppen til vanlig tar seg av er mulig å gjøre selv når kroppen ikke klarer å vurdere dette selv, her under karbohydratvurdering og fysisk aktivitet. Haug mener at det er svært vanskelig og komplisert å utvikle disse reguleringsmekanismene til noe som skal inngå i vår hverdag. Det er vanskelig å skulle gjøre det kroppen har gjort tidligere, på samme nivå som kroppen tidligere gjorde. Vil det dermed si at det er så og si umulig å leve et liv med diabetes som "normalt"? Eller kan man klare til ett gitt nivå å ta over dette reguleringssystemet slik at man unngår de verste tilfellene med høyt og lavt blodsukker? Er diabetes en kronisk fysisk sykdom, eller er den så vell en kronisk psykisk sykdom?
søndag 13. oktober 2013
Diabetes i kropp og sinn
"Det er et stort og udekket behov. Den psykologiske effekten av sykdommen er ikke vektlagt nok. Derfor tror jeg det er viktig å se på psykologien som uløselig knyttet til sykdommen, og ikke som en negativ følgesykdom." sier Haug.
Dr.philos og spesialist i klinisk psykologi Jon Haug har skrevet sin doktorgradsavhandling om "diabetes i kropp og sinn". Her ser han på de psykoligiske effektene av å ha en kronisk sykdom, og hvordan man skal ta tak i dette. Han har også vært kursholder for kurskonseptet "Diabetisk slitenhet"; et kurskonsept som omhandler slitenheten av å ha hatt diabetes i minimum 20-25 år. Haug er en av dem som har fått psykisk helse på dagsorden når det gjelder diabetes. Så da er spørsmålet om man skal snakke om den psykiske helsen som en senkomplikasjon eller ikke? Er diabetisk slitenhet en senkomplikasjon eller ikke? Det må mer kunnskap og fokus på den psykiske biten av å ha en kronisk sykdom, og den må komme fort. Får vi se endringer i den nye regjeringen eller vil det ikke blir noen forskjell? Det er bare å vente og se, og kjempe for det vi ønsker!
torsdag 12. september 2013
Angsten er der jo alltid
"Frygten for at få et insulinchok er den største frygt af alle, når man har type 1-diabetes. Man bliver bevidstløs og går i kramper. Man mister kontrol." (Diabetesforeningen).
I en artikkel skrevet i diabetesforeningen forteller diabetesprofessor Henning Beck-Nielsen om sin oppdagelse om frykten for insulinsjokk. Han ble overrasket over hvor stor denne frykten for føling er hos personer med diabetes, og at han har jobbet i 40 år uten å oppdage dette. Det er skremmende å tenke på at helsepersonell ikke innser hvor mye det å ha diabetes påvirker den psykiske helsen. Hvorfor er det slik? Mange helsepersonell vet at det er lave blodsukker de med diabetes ofte er mest redd for, likevel er det nok ikke alle som tenker på hvor stor denne frykten er hos de som lever med sykdommen. Hva skal til for å få mer fokus på dette?
Så hva skal til for at det blir fokus på det psykiske? Hva skal til for at politikere og helsepersonell ser hvor slitsomt det kan være å ha en kronisk sykdom og hva skal til for at vi som lever med en kronisk sykdom innser dette selv og lærer oss å akseptere?
søndag 25. august 2013
Hvor er den psykiske helsen?
Onsdag 21.08.13 lovte helseminister Gahr Støre millioner til diabetes. Han snakket videre om ny strategi som skal lanseres i september og hva man skal satse på fremover. Så er det interessant å se om han holder det han lover, og det blir veldig spennende å se hva som skjer videre. Er dette bare "snakk" nå i disse valgkamptider eller er det noe han kommer til å satse på?
- Øke bevisstheten i sykehusene. Her er særlig erfaringene fra diabetesarbeidet i Helse Nord viktige.• Diabetes må være en indikator på om samhandlingsreformen faktisk fungerer. Blir man ikke bedre på diabetes, fungerer den ikke.• Dødeligheten blant personer med diabetes må reduseres med 20 prosent.• Styrke diabetesarbeidet innen innvandrerhelse.
Det blir spennende å følge med hvordan disse grepene løses og hva som blir resultatene fremover. En ting som jeg der imot synes mangler i disse lovnadene fra helseministeren er fokuset på psykisk helse i forbindelse med kroniske sykdommer, der i blant diabetes. Hvorfor står ikke dette som et grep som må jobbes med fremover? Hvorfor settes ikke den psykiske helsen på dagsorden? Jeg er helt enig i at den fysiske helsen er viktig, og vi må hindre både dødelighet og senkomplikasjoner blant de som har diabetes, samt forebygge for at flere skal utvikle diagnosen. Likevel er det fra mitt ståsted like viktig å ha fokus på den psykiske helsen hos oss som allerede har diabetes og kanskje har hatt det i mange år. Det blir spennende å følge med på om de grepene som allerede er satt blir fulgt opp, men også om den psykiske biten kan komme med i tiden fremover.
mandag 11. mars 2013
...for å kunne bli et lykkelig menneske...
"Det avgjørende for å kunne bli et lykkelig menneske,
er at det er en selv som har styringen i eget liv."
Dette sitatet av Aristoteles kom jeg første gang over når jeg skrev min bacheloroppgave. Siden jeg skrev om underdosering av insulin hos ungdom, syntes jeg dette sitatet passet godt til min oppgave. I ettertid har nok dette fulgt meg gjennom alt jeg har gjort, og ikke gjort. Det å tenke på at for å være lykkelig må jeg styre MITT liv. Ingen andre skal styre eller kontrollere livet mitt, og herunder diabetesen også. Det vil si at ingen andre skal ha kontrollen over diabetesen min, og diabetesen min skal ikke kontrollere og styre livet mitt. Dette prøver jeg å følge så best jeg kan, men av og til så er det vanskelig. Når jeg nå sitter her hjemme med ei utdanning som sykepleier i tillegg til snart ferdig videreutdanning og første året på en masterutdanning utført, og tenker over det siste året av livet mitt, så innser jeg at diabetesen har styrt livet mitt dit det er i dag. Eller jeg kan kanskje prøve å vende det til å si at jeg har styrt livet mitt i en retning på grunn av at jeg har diabetes. Jeg sitter her med ei god utdannelse, gode venner, en fantastisk familie og svigerfamilie, den beste samboeren man kunne hatt, få være engasjert i Diabetesforbundet og generelt har et godt liv, føler jeg at det er noe som mangler. Jeg vet hva som mangler! Jeg vet hva jeg tenker at jeg burde ha hatt og gjort! Jeg vet at i en alder av 25 år så bør man være yrkesaktiv og i stand til å jobbe mye, slik er det ikke for meg. Jeg har innsett at å jobbe slik som jeg har gjort de siste 2-3 årene, ikke fungerer for meg. Dette på grunn av at jeg har diabetes (og ikke på grunn av diabetesen). Det å jobbe i turnus, som sykepleier med en hektisk hverdag der mine avgjørelser og ansvar kan stå om liv og død, det fungerer ikke. Å ikke kunne spise maten min når jeg trenger å ta matpause, det fungerer ikke. For min del fungerer det heller ikke å jobbe forskjellige skift, på grunn av at rutinene mine ikke passer inn i det å jobbe ulike vakter. Så hva gjør man da? Nå har jeg brukt de siste månedene på å søke etter jobber, funnet ut hva jeg kan jobbe med og hva jeg ikke kan, hatt møter med ulike instanser i kommunen og gjort det som jeg har hatt muligheten til å gjøre, og slik vil nok de neste månedene fortsette for min del. Jeg vet at jeg vil finne en jobb som jeg kan fungere i, men jeg har også innsett at dette kan ta tid, men det må man bare ta som det er. Nå må jeg bare si det som det er; det at jeg knakk armen min for ett år siden var hell i uhell. I løpet av dette året har jeg kommet frem til hva som er mine muligheter innenfor yrkeslivet, og hva som ikke er noen alternativ. Nå er det bare å vente å håpe at "drømmejobben" dukker opp. Satser på at det skjer i løpet av 2013 jeg! Jeg elsker livet mitt, og jeg er glad for alt jeg får oppleve. Selv om noen situasjoner er tung og tøff, så kommer man seg igjennom det også. 2013 kommer til å bli et fantastisk år, det tror nå jeg! :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)