"Hvordan har du det?"

Jeg sitter her og lurer på hvorfor det er så lite snakk om spiseforstyrrelser hos personer med diabetes. Vi vet at det er svært utbredt at personer med diabetes en eller annen gang utvikler en type for spiseforstyrrelser.

"Blant jenter med type 1-diabetes i aldersgruppen 12-19 år har omtrent 25% klinisk eller subklinisk spiseforstyrrelse." (Norges Diabetesforbund 2005:11).

Når vi opererer med tall som 25%, hvorfor er da temaet så lite i fokus? Hvorfor snakkes vi ikke om det når vi har så mye kunnskap og informasjon om dette? Jeg tenker at vi får i allefall ikke snudd trenden ved å ikke snakke om det. Det er viktig å gi kunnskap omkring dette området til både de det gjelder, og de rundt. Det å utvikle en spiseforstyrrelse ved siden av å ha diabetes kan føre til alvorlige konsekvenser. Vi har flere ulike typer spiseforstyrrelser som vi snakker om når det kommer til personer med diabetes, men de vanligste er nok underdosering av insulin og overspisingslidelse. I tillegg har vi de "vanlige" typene; Anorexia nervosa og bulimia nervosa. 

Første gang jeg fikk øynene opp for diabetes og spiseforstyrrelser som en kombinasjon var når jeg gikk sykepleierutdanninga. Jeg bestemte meg for å skrive en bacheloroppgave om dette og jeg så at det er et problem som rammer mange. Bare i min omgangskrets har jeg flere som sliter med spiseforstyrrelse i en kombinasjon med diabetes. Noe av det første jeg startet å lese om var underdosering av insulin, og med en gang innså jeg at dette er jo noe sikkert vi alle driver med i en eller annen grad. Heldigvis så er det ikke like alvorlig for alle, og mange underdoserer insulin bare i enkelte situasjoner eller perioder. Hos andre tar dette overhand da man ser at det å redusere insulindosene eller kutte ut insulin, fører til at man går ned i vekt, noe som igjen fører til at man fortsetter å unnlate sette insulin. Dette kan føre til svært alvorlige komplikasjoner, og i verste fall føre til dødsfall. Så tilbake til det med at man går ned i vekt ved å redusere på insulindosen eller kutte ut insulin. Det er sikkert noen som tenker hvordan i all verden går det an å gå ned i vekt av å gjøre dette? Kort fortalt så vil det føre til høyt blodsukker som igjen fører til nedsatt matlyst og dehydrering. Dette vil igjen føre til at man ikke spiser og man mister væsken man har i kroppen. Problemet er at så fort man igjen starter med insulin vil man gå opp i vekt igjen, på grunn av økt væske i kroppen. Dette kan med andre ord være en ond sirkel. 

Så hvorfor starter man med underdosering av insulin når man vet hvor farlig det er? Det kan nok være mange årsaker til det. Noen føler seg kanskje oppblåst/tykk og unnlater derfor å ta insulin. Andre årsaker kan være at man har det vanskelig og kanskje glemmer sette insulin og dermed ser at man går ned i vekt, noe som igjen fører til at man unngår å sette insulin. Det kan også være årsaker som at man i en periode ikke ønsker lavt blodsukker og derfor unnlater ta hele dosen, eller at man er redd for å sette. Det finnes mange årsaker, og alle er nok logiske for den det gjelder, selv om kanskje ikke alle andre ser logikken i det man gjør. 

Det som er viktig å huske på er å ikke være fordømmende mot den det gjelder. Vi må alle huske på at det er en grunn for at det skjer, og at vi heller må være støttende mot den det gjelder. Jeg vil derfor oppfordre dere alle til å huske på å spørre den ved siden av deg "hvordan har du det?", og gi et ekstra klapp på skuldra eller en klem. Vi er alle medmennesker, så ta vare på de du har rundt deg! Husk at et spørsmål som "hvordan har du det?" kan føre til at en annen person har det mye bedre en dag og føler seg sett og hørt. 

2, 4, 6, 8 enheter.. Tvangslidelser og -tanker.

Tvangslidelse kan være en svært alvorlig tilstand, og dette spesielt i sammenheng med diabetes. Tvangshandlinger kan være så mange og så forskjellige. Når det er personer med diabetes som utvikler tvangshandlinger kan dette føre til store problemer med behandlingstiltakene. Det kan være det å må måle blodsukker et visst antall ganger, det å sette insulin i for eksempel partall, noe som igjen kan føre til for mye insulin i forhold til aktivitetsnivå og matinntak. Det kan også være at man ikke føler at man har gjort seg fortjent til insulinen eller maten. Mange utvikler et tvangsmessig forhold til forskjellige ting omkring diabetesen, slik som HbA1c. De tvinger seg selv til å få lavere HbA1c for hver gang, noe som kan føre til en redusert livskvalitet og noe som til slutt kan være svært farlig da HbA1c blir for lav og man går rundt med konstant føling.

"Jeg er fanget i målinger, og jeg er livredd for at blodsukkeret skal bli for høyt eller for lavt." ( Norges Diabetesforbund (2002):10).

Jeg vil påstå at jeg selv ikke har noen tvangsforhold til noe i forhold til diabetesen min, men jeg kan prøve å sette meg inn i hvor vanskelig det må være å ha diabetes hvis man i tillegg har en tvangslidelse. Det kan føre til feildosering i forhold til insulin eller mat, det kan føre til svært redusert livskvalitet, det kan føre til tanker om at man ikke har gjort seg fortjent til insulin eller mat, eller andre tanker som kan bli svært skadelig.

"Personen er hele tiden klar over at disse tankene og handlingene er bisarre og urimelige. Det er med andre ord ikke snakk om en psykose eller brist i realitetssansen. Det handler om kontroll." ( Norges Diabetesforbund (2002):9-10).  

Det å ha kontroll over seg selv og situasjonen er noe jeg kjenner meg igjen i. Det å ville ha kontroll over sitt eget liv, men å føle at diabetesen kontrollerer store deler av livet er noe som mange føler på. Da er det mange som føler at de må gjøre noen endringer for å få kontroll over sin egen situasjon. Man kan selv kontrollere matinntaket, insulindosene og når man skal sette insulinen, hvor mange ganger man skal måle blodsukkeret, og om man skal gjøre noe med det om blodsukkeret er for høyt eller for lavt. Dette er noe man har kontroll over, i allefall føler man at man har kontrollen. Når alt kommer til alt er det ikke sikkert man har kontroll likevel. Hvis man utvikler en tvangslidelse vil man miste kontrollen utad, men en selv føler at man fortsett har kontroll. Dette kan være farlig og føre til skadelige tilstander. 

Så hvorfor er det slik? Hvorfor er det ikke mer fokus på psykiske lidelser? Hvorfor er det ikke mer fokus på at man på et eller annet tidspunkt i løpet av livet med en kronsik lidelse, vil man kunne få en psykisk lidelse av en eller annen grad? Mye å tenke på. 

Depresjon og Diabetes. En sammenheng?

"Diabetes mer enn dobler depresjonsrisikoen. I USA forblir to av tre tilfeller av depresjon hos personer med diabetes ubehandlet." (Diabetes og psykiske lidelser, Diabetesforbundet 2002:8). 

Disse tallene er skremmende ettersom man går ut i fra at tallene fra USA stemmer overens med tallene her i Norge. Hva som er årsaken til depresjonene er noe usikkert, men mye tyder på at medisiner som personer med type 2 blir behandlet med har egenskapen at de gir depressive symptomer. Så er det også viktig å huske på at det å være deprimert ikke er det samme som å ha en sorgreaksjon. Alle vi som har diabetes kan på ett eller flere punkt i livet føle oss lei av sykdomme, føle oss uretferdig behandlet og så videre. Dette betyr ofte at man har en sorgreaksjon for at man ikke kan ta  fri fra sykdommen, og trenger ikke å bety at man har utviklet en depresjon. Jeg må ha lov til å gi opp av og til, og føle at ting ikke går min vei. Jeg må få lov til å føle på sorgen over å ikke ha kontroll over mitt eget liv i hver enkelt situasjon, og jeg må få lov til å kjenne på at jeg synes det er urettferdig at akkurat JEG har fått sykdommen. Jeg må få lov til å være noe likegyldig, og jeg må få lov til å reagere slik som jeg trenger når jeg trenger det. Dette betyr IKKE at jeg er deprimert. Det betyr heller ikke at jeg ikke ønsker at de som er rundt meg skal bry seg, det jeg derimot ønsker er forståelse av at alle dagene ikke er lik, og at man som kronisk syk har lov til å gi opp. 


Så tilbake til depresjon og diabetes. Når en person med diabetes utvikler en depresjon kan dette føre til alvorlige konsekvenser. Det at man blir likegyldig og ikke gidder bry seg, kan føre til problemer med blodsukker og at man ikke tar medisinen sin. Det er kjent at deprimerte personer ofte har dårlig matlyst, noe som kan føre til lavt blodsukker. Hvis man i tillegg ikke setter insulin vil kroppen kunne skille ut glukose fra sine egne lagre, noe som ofte fører til høyt blodsukker og ketoacidosee (syreforgiftning). Overdosering av insulin forekommer, noe som kan tyde på selvmordstanker. Det samme gjelder seponering av insulin.

Så er det noen sammenheng mellom det å ha diabetes og det å utvikle en depresjon? Vi vet at personer med diabetes er i risikosonen for å uvikle en psykisk lidelse. Jeg tror nok det kan være en sammenheng, men det er viktig at man husker på at det KAN være en depresjon, men det TRENGER ikke å være det!

Angst og diabetes. Er det et aktuelt tema?

Jeg sitter her å leser pensum til videreutdanninga i diabetes som jeg starter på nå i år. Akkurat nå leser jeg om diabetes og psykiske lidelser, noe som er svært spennende og interessant, men også svært skummelt. Det å lese om ulike diagnoser og hvordan de kan påvirke diabetesen når man får en psykisk lidelse er merkelig. Jeg har lest heftet før, men aldri tenkt over det slik som jeg gjør nå. Det å ha en angstlidelse på toppen av sin diabetes, er noe som svært mange har i en aller annen grad. I heftet "diabetes og psykiske lidelser" som er gitt ut av Diabetesforbundet (tidligere Norges Diabetesforbund) er et hefte som fokuserer på de "store" angstlidelsene som spesifikk angst og generealisert angst. Når man har diabetes kan angsten oppstå av mange årsaker, og på ulike måter, og jeg vil tørr påstå at flere av oss har opplevd en eller type angst i løpet av livet med diabetes. Jeg for min del kjenner til det å ha følingsangst, det å ha angst for ikke å gjøre alle andre fornøyd, for at blodsukkeret skal være for høyt/lavt, HbA1c for "dårlig" og lignende. Angst kan oppstå i mange varianter, men de alle vil kunne påvirke diabetesreguleringen på en eller annen måte.

" Det var så mange ting hun ikke kunne gjøre, og hun visste ikke hvorfor eller hva som var galt. Ingen fortalte henne at hun trengte behandling. Hun har det fortsatt vanskelig innimellom, men hun vet hva angsten er og kan forhold seg konkret til den." (Norges Diabetesforbund (2002): 7).

Et lite utdrag fra delen som omhandler angst og diabetes i heftet, og som fikk meg til å tenke. Følelsene kom frem, og jeg lurer på om det er flere som har hatt det slik. Ikke hadde vist at de har hatt en angstlidelse i tillegg til diabetesen. Tatt feil av følingssymptomer og symptomer som omhandler angsten, som ikke har fått hjelp, som ikke selv har sett at de trenger hjelp. Jeg innser at det psykiske aspektet ved å leve med en kronisk lidelse er stort. Det å leve med diabetes sliter på den som har sykdommen, men også alle rundt den personen. Det psykiske aspektet omhandler den ene personen, men også venner og familie. Hva skal vi gjøre for at alle får den hjelpen de trenger, og at kunnskapen når ut til samfunnet? Hvorfor er det fortsatt tabu å si at man har en psykisk lidelse? 

Følingsangst er nok en angsttype som de fleste som har diabetes har følt på. Det å få angst for å ikke våkne når man har lagt seg, det å plutselig skulle begynne oppføre seg rart fremfor andre personer (både venner, familie, medstudenter, kollegaer og kjæreste), ikke ha kontroll over seg selv og situasjonen og ikke vite om man klarer hjelpe seg selv er noe som i allefall jeg har kjent på. Jeg kjenner på dette stadig vekk. Det å legge seg alene om kvelden å ikke vite om man våkner neste morgen, det å ikke kunne kotrollere situasjonen når man er på jobb eller skole, det å være redd for å drite seg ut ved å oppføre seg merkelig eller si rare ting. Jeg har nok bestandig kjent på dette, men ikke innsett hva det har vært før jeg startet skrive min egen bacheloroppgave for vell to år siden. Jeg synes temaet diabetes og psykiske lidelser må opp og frem. Vi må ikke pakke det inn, ikke gjemme det bort, men heller få dette opp og frem i lyset igjen. Få dette til å bli noe som man ikke føler skam over å fortelle til andre og snakke om. Jeg vil fortsette å blogge om diabetes og psykiske lidelser, en diagnose etter den andre, til jeg føler jeg har fått ut den kunnskapen jeg vil ha ut blant folk.