2, 4, 6, 8 enheter.. Tvangslidelser og -tanker.

Tvangslidelse kan være en svært alvorlig tilstand, og dette spesielt i sammenheng med diabetes. Tvangshandlinger kan være så mange og så forskjellige. Når det er personer med diabetes som utvikler tvangshandlinger kan dette føre til store problemer med behandlingstiltakene. Det kan være det å må måle blodsukker et visst antall ganger, det å sette insulin i for eksempel partall, noe som igjen kan føre til for mye insulin i forhold til aktivitetsnivå og matinntak. Det kan også være at man ikke føler at man har gjort seg fortjent til insulinen eller maten. Mange utvikler et tvangsmessig forhold til forskjellige ting omkring diabetesen, slik som HbA1c. De tvinger seg selv til å få lavere HbA1c for hver gang, noe som kan føre til en redusert livskvalitet og noe som til slutt kan være svært farlig da HbA1c blir for lav og man går rundt med konstant føling.

"Jeg er fanget i målinger, og jeg er livredd for at blodsukkeret skal bli for høyt eller for lavt." ( Norges Diabetesforbund (2002):10).

Jeg vil påstå at jeg selv ikke har noen tvangsforhold til noe i forhold til diabetesen min, men jeg kan prøve å sette meg inn i hvor vanskelig det må være å ha diabetes hvis man i tillegg har en tvangslidelse. Det kan føre til feildosering i forhold til insulin eller mat, det kan føre til svært redusert livskvalitet, det kan føre til tanker om at man ikke har gjort seg fortjent til insulin eller mat, eller andre tanker som kan bli svært skadelig.

"Personen er hele tiden klar over at disse tankene og handlingene er bisarre og urimelige. Det er med andre ord ikke snakk om en psykose eller brist i realitetssansen. Det handler om kontroll." ( Norges Diabetesforbund (2002):9-10).  

Det å ha kontroll over seg selv og situasjonen er noe jeg kjenner meg igjen i. Det å ville ha kontroll over sitt eget liv, men å føle at diabetesen kontrollerer store deler av livet er noe som mange føler på. Da er det mange som føler at de må gjøre noen endringer for å få kontroll over sin egen situasjon. Man kan selv kontrollere matinntaket, insulindosene og når man skal sette insulinen, hvor mange ganger man skal måle blodsukkeret, og om man skal gjøre noe med det om blodsukkeret er for høyt eller for lavt. Dette er noe man har kontroll over, i allefall føler man at man har kontrollen. Når alt kommer til alt er det ikke sikkert man har kontroll likevel. Hvis man utvikler en tvangslidelse vil man miste kontrollen utad, men en selv føler at man fortsett har kontroll. Dette kan være farlig og føre til skadelige tilstander. 

Så hvorfor er det slik? Hvorfor er det ikke mer fokus på psykiske lidelser? Hvorfor er det ikke mer fokus på at man på et eller annet tidspunkt i løpet av livet med en kronsik lidelse, vil man kunne få en psykisk lidelse av en eller annen grad? Mye å tenke på.