...for å kunne bli et lykkelig menneske...

"Det avgjørende for å kunne bli et lykkelig menneske, 

er at det er en selv som har styringen i eget liv." 

Dette sitatet av Aristoteles kom jeg første gang over når jeg skrev min bacheloroppgave. Siden jeg skrev om underdosering av insulin hos ungdom, syntes jeg dette sitatet passet godt til min oppgave. I ettertid har nok dette fulgt meg gjennom alt jeg har gjort, og ikke gjort. Det å tenke på at for å være lykkelig må jeg styre MITT liv. Ingen andre skal styre eller kontrollere livet mitt, og herunder diabetesen også. Det vil si at ingen andre skal ha kontrollen over diabetesen min, og diabetesen min skal ikke kontrollere og styre livet mitt. Dette prøver jeg å følge så best jeg kan, men av og til så er det vanskelig. Når jeg nå sitter her hjemme med ei utdanning som sykepleier i tillegg til snart ferdig videreutdanning og første året på en masterutdanning utført, og tenker over det siste året av livet mitt, så innser jeg at diabetesen har styrt livet mitt dit det er i dag. Eller jeg kan kanskje prøve å vende det til å si at jeg har styrt livet mitt i en retning på grunn av at jeg har diabetes. Jeg sitter her med ei god utdannelse, gode venner, en fantastisk familie og svigerfamilie, den beste samboeren man kunne hatt, få være engasjert i Diabetesforbundet og generelt har et godt liv, føler jeg at det er noe som mangler. Jeg vet hva som mangler! Jeg vet hva jeg tenker at jeg burde ha hatt og gjort! Jeg vet at i en alder av 25 år så bør man være yrkesaktiv og i stand til å jobbe mye, slik er det ikke for meg. Jeg har innsett at å jobbe slik som jeg har gjort de siste 2-3 årene, ikke fungerer for meg. Dette på grunn av at jeg har diabetes (og ikke på grunn av diabetesen). Det å jobbe i turnus, som sykepleier med en hektisk hverdag der mine avgjørelser og ansvar kan stå om liv og død, det fungerer ikke. Å ikke kunne spise maten min når jeg trenger å ta matpause, det fungerer ikke. For min del fungerer det heller ikke å jobbe forskjellige skift, på grunn av at rutinene mine ikke passer inn i det å jobbe ulike vakter. Så hva gjør man da? Nå har jeg brukt de siste månedene på å søke etter jobber, funnet ut hva jeg kan jobbe med og hva jeg ikke kan, hatt møter med ulike instanser i kommunen og gjort det som jeg har hatt muligheten til å gjøre, og slik vil nok de neste månedene fortsette for min del. Jeg vet at jeg vil finne en jobb som jeg kan fungere i, men jeg har også innsett at dette kan ta tid, men det må man bare ta som det er. Nå må jeg bare si det som det er; det at jeg knakk armen min for ett år siden var hell i uhell. I løpet av dette året har jeg kommet frem til hva som er mine muligheter innenfor yrkeslivet, og hva som ikke er noen alternativ. Nå er det bare å vente å håpe at "drømmejobben" dukker opp. Satser på at det skjer i løpet av 2013 jeg! Jeg elsker livet mitt, og jeg er glad for alt jeg får oppleve. Selv om noen situasjoner er tung og tøff, så kommer man seg igjennom det også. 2013 kommer til å bli et fantastisk år, det tror nå jeg! :)