Da er det svært lenge siden sist jeg var inne å skrev, men sommeren har gått og jeg har hatt mye å tenke på, så da har ikke bloggen vært det jeg har hatt fokus på.
Den siste tiden har jeg følt meg sliten. Sliten av alt, og da kanskje spesielt det å ha diabetes og problemer i forhold til hverdagen. I den forbindelse har jeg innsett hvor lite fokus det er på det psykiske med å ha en kronisk sykdom. Hvorfor er det ikke slik at de som har en kronisk sykdom har rett på å snakke med noen, f.eks. en gang i året? Hvorfor er det slik at det er vi selv som må kontakte legen for å si at vi trenger time til en psykolog for å snakke om hvordan man har det? Hvorfor er det ikke satt opp en time eller to i året der man kan velge selv om man ønsker å snakke med psykologen eller ikke? Det å skulle kontakte legen sin for å si at man trenger ei henvisning for å snakke med en psykolog om emner som ikke handler om insulindoser, hvordan følelsen i bena er og hvor mange episoder man har hatt med hypoglykemi og hyperglykemi siden sist, tror jeg ikke det er mange som gjør. Det er fortsatt et tabuområdet å skulle snakke med psykolog. Det trenger ikke være at man trenger å snakke med noen for at man ikke har det så lett, men det å få snakke med noen andre om hvordan man faktisk har det i forhold til det å leve med diabetes er nok noe de fleste av oss trenger. Så hvorfor ikke la oss ha en time uten å måtte spørre om ei henvisning, slik at det har vært lettere for de av oss som faktisk trenger å snakke med noen å få snakka med noen i stedet for å skulle sitte å tenke/analysere alt for seg selv?
Den siste tiden har jeg tenkt mye på det å ha diabetes og yrkesvalg. Jeg har innsett at siden jeg ble ferdig utdannet som sykepleier, så har jeg slitt med det å gå turnus. Det å skulle jobbe kveldsvakter og helger med mindre folk på arbeid, er svært utfordrende å gjør at min HbA1c går opp og jeg klarer ikke leve slik som jeg bør. Det å være på jobb uten å vite at man kan ta matpausen når man trenger det, er blitt et problem som er stort for min del. Lover og regler sier at man har rett på matpause, og jeg kan si at jeg må spise pga blodsukkeret mitt. Dessverre så har ikke jeg samvittighet til å skulle sette en bruker på toalettet, for så å gå spise matpakken min å få opp blodsukkeret, og si at brukeren må bare sitte på do til jeg kan hjelpe. Jeg har heller ikke samvittighet til å ta matpausen min hvis dette innebærer at de som kommer på vakt senere på dagen, eller dagen etter, må gjøre store deler av jobben jeg skulle ha gjort pga at jeg prioriterte matpausen min. Jeg innser at jeg kanskje tenker helt feil, men jeg vet hvor hektisk hverdagen er for oss alle, og vi har alle nok å holde på med, så jeg føler jeg må få gjort ferdig det jeg starter på før jeg drar hjem fra jobb, og noen ganger innebærer dette at jeg må hive i meg ei brødskive mens jeg sitter i telefonen eller dokumenterer. For mitt vedkommende så har jeg innsett at jeg kan ikke fortsette i turnusjobbing. Jeg kan ikke fortsette med den jobben jeg har, da den er svært hektisk og fysisk utfordrende for meg. Jeg har ikke den helsa jeg bør ha for å gjøre den jobben jeg skal gjøre. Dette er noe jeg nærmest synes er flaut å innrømme, noe jeg kanskje burde ha innsett før jeg utdanna meg, men det gjorde jeg ikke. Jeg skulle aldri jobbe slik som jeg gjør nå, det har aldri vært meninga. Jeg har bestandig sett for meg at jeg skulle utdanne meg som diabetessykepleier, og få jobbe som dette. En hverdag som vil være mindre fysisk belastende og muligheten for å kunne spise ei brødskive hvis jeg trenger det. En hverdag der jeg er på jobb mandag-fredag på dagtid, og dermed kan leve en mer rutinemessig hverdag.
Jeg har nå vært å snakket med NAV om hva jeg gjør. De sier at hvis kommunen ikke kan tilby meg en annen jobb som jeg kan leve med, er neste steg omskolering. Så da er spørsmålet hva jeg gjør videre. Neste uke skal jeg til diabetessykepleieren min på st.olavs og jeg får ta opp dette med henne. Jeg skulle ønske dette var en situasjon jeg ikke hadde trengt havne i, men slik er det en gang. Skulle virkelig ha ønska at jeg hadde de erfaringene som jeg har nå, når jeg skulle velge utdanning. Nå er det bare å vente å se hva som skjer videre, og tenke litt mer på hva jeg tenker fremover. Jeg kunne virkelig trengt noen å snakke med nå, men fortsatt er det å skulle ta kontakt med lege for ei henvisning til en psykolog veldig vanskelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar