"Frygten for at få et insulinchok er den største frygt af alle, når man har type 1-diabetes. Man bliver bevidstløs og går i kramper. Man mister kontrol." (Diabetesforeningen).
I en artikkel skrevet i diabetesforeningen forteller diabetesprofessor Henning Beck-Nielsen om sin oppdagelse om frykten for insulinsjokk. Han ble overrasket over hvor stor denne frykten for føling er hos personer med diabetes, og at han har jobbet i 40 år uten å oppdage dette. Det er skremmende å tenke på at helsepersonell ikke innser hvor mye det å ha diabetes påvirker den psykiske helsen. Hvorfor er det slik? Mange helsepersonell vet at det er lave blodsukker de med diabetes ofte er mest redd for, likevel er det nok ikke alle som tenker på hvor stor denne frykten er hos de som lever med sykdommen. Hva skal til for å få mer fokus på dette?
Så hva skal til for at det blir fokus på det psykiske? Hva skal til for at politikere og helsepersonell ser hvor slitsomt det kan være å ha en kronisk sykdom og hva skal til for at vi som lever med en kronisk sykdom innser dette selv og lærer oss å akseptere?
Jeg tror at det er viktig at vi som har diabetes må stå fram å fortelle hvordan vi egentlig har det. Men det er jo ikke så lett, og selv er jeg beste på å baggatelisere sjukdommen når eg skal fortelle om det til folk, eg sier at det går jo så bra, at det er jo helt grei, ja man blir jo vant med det osv. Tingen er vel egentlig at det ikke er SÅ lett, og at det er sinnsjukt slitsomt... Men det vil eg gjerne ikke vise...
SvarSlettOgså er det gjerne det at, av de som har diabetes har mange type to, der de gjerne bekymrer seg mest for høgt blodsukker (?)...
Eg tor at vi må bli flinkere til å fortelle hvordan vi egentlig har det, for ofte vil vi gjerne fremstå sterk, også ovenfor legen vår, på samme måte som ovenfor venner/kolegaer/familie. Og legene/sjykepleierne er gjerne gode på teorien, men vet jo lite om hordan det praktisk er, som ved mange andre diagnosar ;)
Det er sant Tina. Tror nok det er mange som baggateliserer sykdommen, og jeg tror nok ofte årsaken til at man gjør det er for at "alle andre" rundt oss også baggateliserer sykdommen. Man hører ofte "Men du har jo bare diabetes", eller "men det er jo bare å sette insulin så er du jo frisk" og andre fordommer/myter om å ha diabetes. Faren med dette er at hvis den som har diabetes også begynner å baggatelisere og ikke stå frem med hvor vanskelig det faktisk kan være å leve med diabetes til en hver tid, så vil ingen andre heller se alvoret med det. Hvis ikke vi tørr å si det som det er, hvordan kan vi da forvente at helsepersonell og samfunnet forstår hvordan vi har det? Og kan vi forvente å få den hjelpen man trenger hvis man selv ikke tørr å si hva man faktisk har behov for?
SvarSlett