Følingsangst og kontinuerlig glukosemåler

Etter å ha skyhøyt blodsukker i går kveld før jeg skulle legge meg, var jeg usikker på hvor mange enheter insulin jeg skulle sette. Jeg ønsket å få ned blodsukkeret, men ønsket ikke føling. Etter mye om og men satt jeg noen enheter med insulin, og håpet på det beste. Siden jeg har hatt en del kraftige følinger på natt den siste tiden, kjente jeg at følingsangsten kom snikende, og det ble langt på natt før jeg sovnet. Våkna heldigvis opp i dag, og hadde ikke noe føling i løpet av natta. Fornøyd :)

Sensoren som er koblet i arma

Dagen i dag har gått raskt. Mye som skulle ordnes, behandlinger som skulle gjennomføres og kurs jeg skulle delta på. I mellom behandling og kurs tok jeg turen innom sykehuset. For ca tre uker siden fikk jeg låne en kontinuerlig glukosemåler som jeg skulle ha i fire uker. Denne virker ved at jeg har en sensor koblet til kroppen som sender informasjon om glukoseverdien i vevet til en mottaker. Siden det er glukoseverdi i vev som blir målt, er dette 20 min forsinka i forhold til å stikke seg i fingeren for å måle et blodsukker. Du får likevel en ide om hvordan blodsukkeret ligger an, og om det stiger, synker eller er stabilt. Veldig godt redskap for 
å vite hvordan blodsukkeret ligger an i løpet av dagene. I tillegg kan man ha på alarmer og vibrering når verdiene blir for høye eller lave, noe som er en ekstra sikkerhet på natten, spesielt når man bor 

Mottakeren

alene. Så i påska kom det opp en feilkode på mottakeren, og den sluttet fungere. I dag dro jeg innom sykehuset for å høre om de hadde en ny måler til meg, noe de hadde. Skulle få ha denne i tre uker til, noe som er en liten trygghet. Veldig fornøyd med det.