Type 1 diabetes

Da jeg var 4 år fikk jeg konstatert diagnosen type 1 diabetes, også ofte kalt insulinavhengig diabetes. Ved T1 diabetes slutter kroppen å produsere insulin, og du må tilføre dette selv ved hjelp av injeksjoner. For min del har det vært sprøyter eller penner for å tilføre insulin, bortsett fra ett par år der jeg har hatt insulinpumpe. Å leve med diabetes kan være ei utfordring. Noen dager er gode, noen ikke fult så gode, men jeg prøver til en hver tid å ha fokus på det positive. I løpet av de 20 årene jeg til nå har levd med diabetes, har jeg stadig lært noe nytt. Du lærer deg selv bedre å kjenne igjennom følinger, høyt blodsukker, sykehusbesøk og det å leve dagene.Mange tenker nok på diabetes som en sykdom/diagnose som ikke er så alvorlig: "det er jo bare å sette insulin, så lever du jo. Det kan da ikke være noe problem.". Jeg er heldig som lever i Norge når jeg først skal ha denne sykdommen, så ærlig skal jeg være. Men selv om det er godt å bo her i Norge, og man har mindre utgifter til medisiner, har man likevel noen utfordringer som andre unngår. Det å leve med diabetes er ikke noe du bare gjør noen minutter i løpet av dagen. Å leve med diabetes gjør man 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Man har ikke en eneste pause fra sykdommen og man kan ikke ta ferie fra den.

Det er en alvorlig sykdom å leve med, men i Norge er vi nok litt flinke til å legge skjul på det som kan være farlige med sykdommen. Man kan utvikle senkomplikasjoner, og man kan dø av sykdommen. Mange tenker at om jeg er godt regulert, så får jeg ikke senkomplikasjoner. Dette er ikke hele sannheten. Du minsker risikoen for senkomplikasjoner med å være godt regulert og ha en fin HbA1c, men er du riktig uheldig, så kan du få senkomplikasjoner likevel. Kanskje bør vi ha litt mer fokus på dette? Kanskje bør folk få mer kunnskap om det, og kanskje bør vi slutte behandle ordet senkomplikasjoner som et tabubelagt område. Ingenting av det jeg skriver er ment som en skremselspropaganda av noe slag, men det er for å få folk til å tenke litt mer.

Jeg bor alene i ei leilighet. Jeg har flere venninner som har nøkkel til leiligheta mi, i tilfelle jeg skulle få et hypoglykemisk anfall. Likevel så kan det jo klaffe seg slik at de er bortreist på samme tid, og det kan faktisk skje at jeg får et anfall akkurat i det jeg er alene og ikke har noen rundt meg. Dette er ikke noe jeg går rundt å tenker på, og engster meg over, men det er fakta. Uansett hvor godt man forbereder seg på det som kan skje, så kan man ha uflaks.Jeg ønsker bare at folk er realistiske og at de som går rundt og tror det er en lett hverdag med diabetes, kanskje får opp øynene for at det er en sykdom full av håp, men også en god del alvor.

Jeg er som oftest ikke negativ, jeg ser det positive i ting, og prøver finne ut en positiv måte å takle ting på. Jeg prøver stadig nye ting, og diabetesen har ikke fått muligheten i å hindre meg i noe, så langt. Jeg har flytta lenger og lenger bort fra familien, men vet at jeg har folk rundt meg som tar ansvaret hvis noe skulle skje. Jeg har bodd to mndr i Spania for å ha praksis, og jeg hadde da to stykker som var der sammen med meg. Jeg har vært med på havrafting, elverafting, brupendling, og mye av dette sammen med en hel gjeng med diabetes. I en alder av 24 år har jeg nå vært så heldig å fått sitte i Ungdiabetes Nasjonalt i snart 5 år. Dette har gitt meg en motivasjon til å prøve nye ting, ta vare på meg selv og vise at selv om man har diabetes kan man leve som et vanlig menneske.  Jeg har vært heldig å møte andre ungdommer med diabetes, med mye av de samme utfordringene, fra hele Norge, samt fra andre land. Dette er bestandig morsomt, og man knytter noen vennskapsbånd som man ellers kanskje ikke ville knytta.

Så tilslutt vil jeg si at jeg ikke ønsker å skremme noen med hva jeg har skrevet. Jeg ønsker der i mot å få opp øynene til folk, både de som lever med diabetes slik som meg, men også alle rundt.

Livet med diabetes er et liv med håp og muligheter, men også et liv preget av alvor og utfordringer.