Angst og diabetes. Er det et aktuelt tema?

Jeg sitter her å leser pensum til videreutdanninga i diabetes som jeg starter på nå i år. Akkurat nå leser jeg om diabetes og psykiske lidelser, noe som er svært spennende og interessant, men også svært skummelt. Det å lese om ulike diagnoser og hvordan de kan påvirke diabetesen når man får en psykisk lidelse er merkelig. Jeg har lest heftet før, men aldri tenkt over det slik som jeg gjør nå. Det å ha en angstlidelse på toppen av sin diabetes, er noe som svært mange har i en aller annen grad. I heftet "diabetes og psykiske lidelser" som er gitt ut av Diabetesforbundet (tidligere Norges Diabetesforbund) er et hefte som fokuserer på de "store" angstlidelsene som spesifikk angst og generealisert angst. Når man har diabetes kan angsten oppstå av mange årsaker, og på ulike måter, og jeg vil tørr påstå at flere av oss har opplevd en eller type angst i løpet av livet med diabetes. Jeg for min del kjenner til det å ha følingsangst, det å ha angst for ikke å gjøre alle andre fornøyd, for at blodsukkeret skal være for høyt/lavt, HbA1c for "dårlig" og lignende. Angst kan oppstå i mange varianter, men de alle vil kunne påvirke diabetesreguleringen på en eller annen måte.

" Det var så mange ting hun ikke kunne gjøre, og hun visste ikke hvorfor eller hva som var galt. Ingen fortalte henne at hun trengte behandling. Hun har det fortsatt vanskelig innimellom, men hun vet hva angsten er og kan forhold seg konkret til den." (Norges Diabetesforbund (2002): 7).

Et lite utdrag fra delen som omhandler angst og diabetes i heftet, og som fikk meg til å tenke. Følelsene kom frem, og jeg lurer på om det er flere som har hatt det slik. Ikke hadde vist at de har hatt en angstlidelse i tillegg til diabetesen. Tatt feil av følingssymptomer og symptomer som omhandler angsten, som ikke har fått hjelp, som ikke selv har sett at de trenger hjelp. Jeg innser at det psykiske aspektet ved å leve med en kronisk lidelse er stort. Det å leve med diabetes sliter på den som har sykdommen, men også alle rundt den personen. Det psykiske aspektet omhandler den ene personen, men også venner og familie. Hva skal vi gjøre for at alle får den hjelpen de trenger, og at kunnskapen når ut til samfunnet? Hvorfor er det fortsatt tabu å si at man har en psykisk lidelse? 

Følingsangst er nok en angsttype som de fleste som har diabetes har følt på. Det å få angst for å ikke våkne når man har lagt seg, det å plutselig skulle begynne oppføre seg rart fremfor andre personer (både venner, familie, medstudenter, kollegaer og kjæreste), ikke ha kontroll over seg selv og situasjonen og ikke vite om man klarer hjelpe seg selv er noe som i allefall jeg har kjent på. Jeg kjenner på dette stadig vekk. Det å legge seg alene om kvelden å ikke vite om man våkner neste morgen, det å ikke kunne kotrollere situasjonen når man er på jobb eller skole, det å være redd for å drite seg ut ved å oppføre seg merkelig eller si rare ting. Jeg har nok bestandig kjent på dette, men ikke innsett hva det har vært før jeg startet skrive min egen bacheloroppgave for vell to år siden. Jeg synes temaet diabetes og psykiske lidelser må opp og frem. Vi må ikke pakke det inn, ikke gjemme det bort, men heller få dette opp og frem i lyset igjen. Få dette til å bli noe som man ikke føler skam over å fortelle til andre og snakke om. Jeg vil fortsette å blogge om diabetes og psykiske lidelser, en diagnose etter den andre, til jeg føler jeg har fått ut den kunnskapen jeg vil ha ut blant folk.